Ifølge loven kan nordmenn få påtalemakten på døren dersom de ikke leverer kopier av sine artikler, blogginnlegg, bøker og filmer til Staten. Bildet over er laget av kunstig intelligens og er en overdrivelse, men loven åpner faktisk for at Staten kan komme hjem til deg og kreve kopi av 17. mai-talen som du holdt i skolegården i fjor.
Vanvittig byråkrati – loven om avleveringsplikt bør slettes
Norsk lov krever at du må sende tre kopier til myndighetene når du:
- holder tale på skolen på 17. mai
- sender nyhetsbrev til medlemmene i en forening
- skriver en artikkel
- utgir en bok
- lager en nettannonse
- har et innlegg på Facebook eller en blogg
- importerer filmer for salg i Norge
- sprer opptak av ditt musikkstykke
- lager en podkast
- distribuerer en avis
- deler ut postkassereklame
- lager statutter for en organisasjon
- har plakatreklame i byen
- …og lignende
Loven sier:
“Både fysiske og digitale dokument som er gjorde tilgjengelege for allmenta skal avleverast i inntil sju eksemplar. (…) Eit dokument er gjort tilgjengeleg for allmenta når eksemplar av dokumentet vert bode fram for sal, utleige eller utlån, eller når dokumentet på annan måte vert spreidd utanfor ein privat krins (…) gjennom framføring, framsyning, kringkasting, direktekopling e.l.”
Loven gjelder altså når du deler noe utenfor den private krets. Reglene har røtter tilbake til 1600-tallet da kongen ville ha kopi av de få bøkene som ble produsert den gangen, for å overvåke samfunnet. I dag er samfunnet svært forandret. Daglig deler nordmenn noe offentlig eller halvoffentlig ved hjelp av internett, sosiale medier, kontorprintere, trykkerier og lignende. Når Staten skal ha kopi av alt, blir det en enorm belastning på samfunnet.
Det er det statlige Nasjonalbiblioteket (NB) som skal ha alle kopiene. NB skriver på nettsidene:
“Etter lov om avleveringsplikt skal alle dokumenter som er gjort allment tilgjengelig i Norge pliktavleveres til Nasjonalbiblioteket, uavhengig av hvilket medium de blir gitt ut på.”
Har du for eksempel laget en bygdebok? Ikke bare skal Staten ha tilsendt tre fysiske bøker fra deg og fire fysiske bøker fra trykkeriet, men du må også sende PDF-ene som danner grunnlaget for trykkingen.
Har du laget en prisliste? Eller kanskje et program for et idrettsarrangement? Staten skal ha kopi.
Når det gjelder kommunikasjon festet på papir, er forskriftene detaljerte og sier at alt dette rammes av avleveringsplikt:
- Bøker.
- Rapporter, skrifter og særtrykk.
- Tidsskrift, ukeblad, aviser, bedriftsaviser, medlemsblader og menighetsblader.
- Brosjyrer
- Flygeblad og opprop.
- Rettledningshefter, kataloger og foldere, for eksempel museumsguider, utstillingskataloger og turisthåndbøker.
- Lover, reglement, statutter og vedtekter for bedrifter, lag, institusjoner og organisasjoner.
- Prislister og reklametrykk.
- Programmer, for eksempel for idrettsarrangementer, konserter og teaterforestillinger og programmer for politiske partier.
- Rundskriv.
- Tabeller – for eksempel lønnstariffer.
- Årsmeldinger, kvartalsrapporter og lignende fra bedrifter, lag, institusjoner og organisasjoner.
- Bildetrykk, karttrykk, musikktrykk, grafiske tabeller og planer, plakater, postkort, prospekt og plansjer.
- Dokument i blindeskrift
- Andre allment tilgjengelige dokumenter på papir eller lignende som billetter, spill, kunstverk, matmenyer, innbydelser og lignende
Reglene gjelder alltid, ikke bare når Staten ber deg sende noe.
Deler du for eksempel et videoklipp på ditt eget nettsted, er du pliktig til å sende kopi til Staten. Reglene er slik: “Dokument med levande bilete som er gjorde tilgjengelege via elektroniske kommunikasjonsnett og med kunstnariske, kommersielle eller allmennopplysande formål, skal leverast i eitt digitalt eksemplar.”
Det samme gjelder musikk.
Slik er loven og forskriftene. Men det er ikke alt Nasjonalbiblioteket bryr seg om å purre på. Reglene gir NB anledning til å være fornøyd selv om for eksempel ikke alle prislistene fra en bedrift er sendt inn. Det er en rett NB har. Men den retten har ikke bedriften. Skal bedriften slippe unna med mindre arbeid, må den gå i forhandlinger med NB. Bedriften må spørre pent: “Hei, vi produserer 200 ulike prislister hvert år, er det greit at vi sender inn kun 35 prislister til dere?”
En annen mulighet er at bedriften sitter musestille og ikke sender inn noen prislister i det hele tatt. Kanskje NB ikke oppdager at det mangler prislister fra denne bedriften. Men denne fremgangsmåten er egentlig ulovlig, bedriften skal nemlig på eget initiativ sende inn kopier av alt den sprer utenfor den private krets.
Alle i Norge kan kikke i Statens superarkiv over tvangsinnsendte dokumenter
Ved å møte opp i lokalene til Nasjonalbiblioteket i Oslo kan vi alle søke i arkivet og få frem dokumentene på skjermen eller be om å få lese den fysiske boken, plakaten eller lignende. Befinner man seg langt unna Oslo, kan man bestille utlån via sitt lokale bibliotek.
En del grupper i samfunnet har tilgang til arkivet direkte fra sine egne PC-er, det gjelder for eksempel en del studenter.
Staten tar også kopi av alt som har no-adresse på nettet.
Du kan få bøter dersom du ikke sender inn kopier. Eventuelt banker påtalemakten på døren.
Loven sier at de som ikke sender inn kopier, kan få bøter. Forfattere kan også bli kastet ut av ISBN-registeret, det sier Nasjonabiblioteket i e-post til meg. Forfattere kan dermed bli fratatt muligheten til å få strekkoder til nye bøker, noe som gjør det nær umulig å få solgt bøkene i butikker og bokhandlere.
Ikke nok med det, du kan få påtalemakten på døren hjemme:
“§ 7. Inndrege dokument. Kongen kan påleggja påtalemakta å syta for avleveringa, dersom avleveringspliktig dokument vert inndrege.”
Eksempel: Du holder en 17. mai-tale på skolen og deler ut teksten til en håndfull foreldre som gadd å møte opp i gymsalen. Talen er altså spredd utenfor den private krets og skal innleveres til Staten. Nasjonalbiblioteket får nyss om at du holdt en tale og krever at du sender inn kopier av teksten til dem, eventuelt lydopptak. Men du nekter.
Da kan Nasjonalbiblioteket i teorien kontakte påtalemakten. Med makt kan noen komme hjem til deg for å lete etter en sammenbrettet kopi av 17. mai-talen i dressen din eller for å ta beslag i PC-en.
“Ha ha, det vil aldri skje!” kan du hevde, mitt eksempel er for ekstremt. Ja, i praksis har det vist seg at Nasjonalbiblioteket bare truer og ikke gjør alvor av truslene. Da kan man spørre: Hvorfor ha en slik lov?
Loven om avleveringsplikt er for omfattende. Reglene bør ikke inneholde tvang og bøter.
Det er fint med museer som samler inn noen eksemplarer fra ulike epoker eller områder. Det er også fint med forskning. Men ordningen med avleveringsplikt til Statens nasjonale arkiv er alt for omfattende, for den rammer alle nordmenn og alle norske virksomheter daglig.
Skal man finne ut hvordan reklameplakatene eller prislistene så ut på 1970-tallet, behøver man ikke ha tilgjengelig alle reklameplakater og alle prislister fra 1970-tallet. Loven behøver derfor ikke kreve at alle nordmenn må sende inn kopi av alt de deler offentlig eller halvoffentlig i små eller store sammenhenger. Loven burde kun sikre at noe blir tatt vare på for ettertiden.
For eksempel Roald Amundsens slededagbok finnes i dette superarkivet. Men den er ikke drevet inn i arkivet med pisk og tvang, Staten fikk dagboken i gave i 1940.
Skal man argumentere for eller i mot et slikt kjempearkiv, er det viktig å skille mellom:
1) Gaver/frivillighet
2) Hva som er gått ut på dato når det gjelder rettigheter
3) Tvang
Loven om avleveringsplikt handler om tvang, det er tvang som gjelder alle innbyggere i Norge daglig.
Det er ikke slik at forskning blir umulig uten tvang. Forskere kan forske i arkiver som er basert på gaver og frivillighet. Mange synes det er stas å havne i Nasjonalbibliotekets søkbare arkiv og sender inn kopier frivillig. Det er unødvendig å bruke tvang og trusler, arkivet blir stort nok uten.
Nasjonalbiblioteket er ikke som en del andre etater som kan utstede bøter selv, NB må i tilfelle gå til rettsak mot deg for at du skal få bot for å ikke ha levert kopi av nyhetsbrevet som du sendte til medlemmene av hobbyfiskerforeningen i bygda.
På telefon svarer NB meg (i 2017) at det aldri har vært ilagt bøter, man har heller aldri overlatt en sak til påtalemakten. Med andre ord: I manns minne har det aldri vært en eneste cowboy-roman, eller en prisliste for messingsmuttere, eller et foto fra en dansk strand, eller en bruksanvisning for en støvsuger, som har vært så viktig at man har benyttet lovens kraftige midler.
Det indikerer at det finnes egentlig ikke noe som er så viktig at vi behøver denne loven. Kan vi ikke da bare slette loven? Hvorfor skal vi ha en lov som stempler alle nordmenn som kriminelle?
Er avleveringsplikten i strid med Grunnloven?
Skal du være lovlydig, må du altså sende inn rapport til myndighetene nesten ukentlig over hva du har delt av kommunikasjon utenfor din private krets. Når man krever dette av alle innbyggere og alle bedrifter, innebærer enorme kostnader for samfunnet.
For en del av oss blir kostnadene konkrete fordi vi forsøker å selge det som myndighetene tar beslag i. Jeg selv skriver bøker som jeg selger i små opplag, jeg hjelper også andre å skrive bøker, for eksempel bygdebøker eller andre bøker som utgis på forfatternes egne forlag og som forfatterne stort sett ikke tjener penger på når trykkeriet skal ha sitt. Hver krone i inntekt teller for slike forfattere.
For min egen del blir jeg oppdaget av Staten når jeg har skrevet en bok som jeg registrerer i ISBN-registeret for å få strekkode. Da får jeg e-post med krav om å sende fra meg håndfull bokeksemplarer som jeg kunne ha solgt til full pris. Tar man med porto og forsendelse, eksproprierer Staten 2000 kroner av meg – hver gang jeg utgir en bok.
Ifølge Grunnlovens paragraf 105 skal man ha full erstatning dersom Staten tar rørlig eller urørlig eiendom. Når man leser Grunnloven rett frem uten være jurist, er avleveringsplikten i strid med Grunnloven. En jurist kan kanskje forklare hvorfor Grunnloven ikke gjelder når Staten tar beslag i bøker som du skal selge.
Nasjonalbiblioteket sier til meg på telefon at det er mulig å søke om å få noe av utgiftene dekket, hvis man er en liten utgiver. For eksempel hvis man er en pensjonist som har tatt opp lån for å trykke en bygdebok i 100 eksemplarer, da svir det når Staten skal ha syv eksemplarer gratis.
Men hvorfor må reglene være slik at pensjonisten må stå med lua i hånden og sende inn søknad om å få tilbake sine egne penger for de syv bøkene? Hvorfor skal Staten avgjøre på skjønn hvilke få personer eller forlag som skal få dekket utgiftene? Kan ikke heller Staten betale for de syv bøkene i første omgang? Det sier i alle fall Grunnloven om annen rørlig eiendom.
Et statlig spionprogram kan få ned utgiftene
Mange privatpersoner og bedrifter sender ikke rutinemessig inn alt de deler offentlig eller halvoffentlig, for de kjenner ikke til denne loven. Enn så lenge slipper mange av dem billig unna. Nasjonalbiblioteket kan når som helst bestemme seg for å stramme inn praksisen.
Skal loven virkelig oppfylles, må alle nordmenn ha et statlig spionprogram installert på sine PC-er og telefoner. Alle tekster, bilder og filmer som deles utover den private krets, sendes så automatisk videre med kopi til Nasjonalbiblioteket. Synes du dette høres ille ut? Det er nettopp dette loven krever av deg i dag. Det er bare det at uten spionprogrammet, så må du sende inn alt manuelt.
Følelsen av å miste ytringsfriheten
Når Staten skal ha kopi av alt, får jeg følelsen av at jeg ikke kan ytre meg fritt, jeg føler meg overvåket.
Jeg uttaler meg kanskje i et medlemsblad, da vet jeg hvem mitt publikum er og jeg vet at det er liten risiko for at noen misforstår. Men når hele Norge skal kunne lese hva jeg uttaler meg om, fordi Staten skal kunne vise frem kopi av medlemsbladet til alle i Norge, da har jeg plutselig hele Norge som publikum. Jeg kan ikke lenger ytre meg fritt, men må legge inn forklaringer til folk som ikke kjenner historien til medlemmene av medlemsbladet og hvilke problemstillinger og synspunkter som er drøftet tidligere. Loven om innleveringstvang går rett og slett utover ytringsfriheten.
For å ta en sammenligning: Det er lov med overvåkningskameraer, men man forsøker å begrense bruken av dem. Det er regler for å slette opptak etter en viss tid. Men noe annet er det altså med alt som skrives, synges eller filmes i Norge, her har vi alle plikt til å videresende til et nasjonalt arkiv.
Tenk hvis det samme ble gjort med overvåkingskameraene, gjerne begrunnet med «forskning og dokumentasjon» slik man gjør med det store statsarkivet. Ja, hvorfor ikke også ha et nasjonalt arkiv med alle overvåkningsfilmer? Du gikk jo der på fortauet i full offentlighet, ikke sant? Og inne på restauranten var du utenfor din private krets. Så hva er problemet? Har du noe skjule?
Det er lett å søke opp filmen fra Storgata 5. august 2017 kl 1730. Din venn vet at du spiste middag i nærheten i anledning en bursdag, men hvem gikk du hjemover med? Parkerte du ulovlig? Studenter og forskere kan få full tilgang til arkivet, alle andre har tilgang ved å møte opp i Nasjonalbibliotekets lokaler. Dette er en kjempeidé, er det ikke?
For vi må jo kunne forske og dokumentere, ikke sant? Vi må drive viktig forskning på bevegelsesmønstre på fortau, antall mennesker som krysser gatene, endring av kroppsspråk og butikkvinduer, og da er vi nødt til å få tak i alle overvåkningsfilmer, alle dager, alle år, må vi ikke?
Eller hva med alle bærplukkere? Bør ikke også Mattilsynet kunne drive forskning og dokumentasjon? Bærenes DNA påvirkes av ytre miljø, her er det masse viktig forskning som venter på oss. Jeg foreslår at alle bærplukkere må sende inn syv bær hver gang.
Du plukker bær kanskje bare én gang i året, avleveringsplikt av bær er en mye mindre belastning for deg og samfunnet enn å måtte sende inn kopi hver gang du har delt kommunikasjon. Reagerer du negativt mot bærplikten, bør du reagere svært mye mer negativt mot innleveringsplikten av alt du skriver offentlig.
Staten skal ha kopi selv om du har passordbeskyttet nettsidene dine
Loven sier: «Digitale dokument som er verna med passord, skal ikkje samlast inn eller avleverast. Unnataket er dei tilfella der det passordverna dokumentet ville ha vore omfatta av avleveringsplikt om det vart utgjeve i eit anna format.»
Det betyr at artikler bak betalingsmuren til aviser, bloggere og forfattere må sendes til Nasjonalbiblioteket. Det samme gjelder e-bøker som er sikret med passord og der alle kan få oppgitt passordet mot betaling.
Betaling eller ikke, det spiller egentlig ingen rolle. Alt som er passordbeskyttet, og som flere enn din private krets tilbys passord til, skal Staten ha kopi av.
Noe annet er det med forsikringspapirene og e-postene dine som du har sikret med passord i skyen, de skal ikke avleveres.
Jeg spurte Nasjonalbiblioteket om jeg rammes av reglene dersom jeg utgir en e-bok formet som en nettside ved hjelp av html-koding og ikke som e-bok-fil som folk laster over til sin egen maskin, og at jeg videre beskytter denne nettsiden med passord. Svaret var at jeg slipper ikke unna. Jeg må egentlig ta kopi av teksten og sende den på e-post til NB slik at den havner i deres arkiv.
Jeg spurte så om tekster som skrives i Facebook-grupper. Statens nett-roboter klarer ikke å melde seg inn i alle grupper for å ta kopier. Må jeg sende inn alt jeg skriver i slike grupper? NB svarte slik: “Tekstfiler på åpne Facebook-grupper: I dag blir ikke slike sider tatt vare på av Nasjonalbiblioteket. Dette kan endre seg i framtiden.”
Det er altså bare snakk om hvilke ressurser NB får tildelt. Alt skal egentlig samles inn. Om noen år blir det slik: Du er litt ivrig på Facebook og kommer med en slengbemerkning som du angrer på og sletter tre dager senere. Den vil likevel for alltid ligge i Statens arkiv.
Når flere får høre om Statens superarkiv og avleveringsplikten som gjelder oss alle, vil kanskje noen velge å holde seg unna samfunnsdebatten.
Forskjellen på pliktavlevering og Google
Google får ikke tak i ting som er passordbeskyttet. Men som norsk borger må du levere kopi til myndighetene selv om du har passordbeskyttet nettsiden.
Google har startet skanning av mange bøker, men driver ikke med skanning av alt som finnes på papir, slik som politiske flygeblad eller medlemsbladene til foreninger eller postkortet som den vesle kafeen selger. Google lager heller ikke kopier av norske TV-programmer eller podkaster, så langt jeg vet. Det finnes heller ikke representanter fra Google på alle 17. mai-fester, gudstjenester og åpne foreningsmøter der det vises filmer og holdes taler.
Norske myndigheter krever derimot at du leverer kopi av alt som deles offentlig uavhengig av kanal. Statens superarkiv er altså ikke det samme som en statlig variant av Google.
Men en del likheter er det. Akkurat som Google, driver Staten innhøsting av åpne nettsider til sitt arkiv.
I 2015 kopierte Staten 7,7 milliarder filer til lagring i sitt arkiv, ifølge årsmeldingen til Nasjonalbiblioteket. I 2022 var det 500 ansatte og et budsjett på 700 millioner kroner i NB.
Naboen kan bruke statens arkiv for å mobbe deg.
La oss si at du tilhører en minoritet i samfunnet, og så begynner fæle grupper i samfunnet å banke opp alle som er som deg. Derfor sletter du bloggartikler og annet som avslører hvilken minoritet du tilhører. Men naboen finner likevel ut hvilken minoritet du tilhører, for det avsløres av statens store arkiv som har kopi av medlemsblader, løpesedler, plakater og lignende der du har uttalt deg.
Det er nettopp dokumentasjon som er et av poengene med arkivet, derfor får du neppe innvilget en søknad om å slette.
Hva ligger egentlig i ordene “forskning og dokumentasjon”? Skal dine 20 år gamle bloggartikler eller leserinnlegg kunne hentes frem i rettssaker eller ved etterforskning? På telefon til meg sier NB at etaten ikke aner hva folk egentlig bruker arkivet til, bortsett fra noen få som søker om en kontorplass hos NB for å drive forskning.
Også metadata skal sendes inn
Du er ikke bare pliktig til å sende inn bildene du viste på bloggen din, du må også fortelle hvilken blenderåpning kameraet ditt hadde og nøyaktig geografisk posisjon. Forskriftene sier:
“Nasjonalbiblioteket kan krevje at følgjeopplysningar og metadata som er naudsynte for å ivareta formålet med lova, blir sendt inn saman med avleveringspliktig eksemplar. Berre følgjeopplysningar og metadata som vert skapte i samband med produksjonen av dokumentet skal avleverast.”
Ønske om enda mer makt til Staten
Forslag til nye forskrifter var ute på høring i 2016, regjeringen foreslo da å gi mer makt til Staten. Et av forslagene var at Nasjonalbiblioteket skal kunne produsere nye eksemplarer, gjerne i andre formater enn originalen, dersom boken eller filmen er utsolgt og opphavspersonen ikke har planer om ny produksjon.
Det er rimelig frekt. Det kan være gode grunner til at opphavspersonen ikke vil trykke opp flere eksemplarer. Opphavspersonen mener kanskje kvaliteten er for dårlig, eller at teksten kan misforstås til det motsatte, eller så vil opphavspersonen ikke lenger stå inne for synspunktene. Da burde det være lov å si: “Nei, nå vil jeg ikke trykke opp flere av denne boken eller heftet. Det får holde med de eksemplarene som finnes i omløp allerede.”
En nemnd på tre personer skal bestemme om din fil kan bli slettet fra Statens tvangsarkiv
La oss si at du for 30 år siden trykket femti eksemplarer av et hefte. Du rakk å dele ut ti eksemplarer før du oppdaget at heftet inneholdt en del faglige bommerter. Teksten kunne også misforstås til det motsatte av hva du egentlig mente. Derfor delte du ikke ut flere. Men den gangen sendte trykkeriet inn kopier til Nasjonalbiblioteket. Trykkerier har nemllig plikt til det, uten at du blir varslet. Derfor ligger det vesle heftet nå digitalt tilgjengelig for alle. Nett-trollene, studentene og andre skal mates av Staten.
Da kan du spørre en nemnd om å få slettet heftet fra arkivet, men nemnden er satt sammen av Staten (kulturdepartementet) og er neppe på din side. Det er kun hvis filen inneholder personopplysninger at du har rett til å be om at filen slettes. Eller hvis den opprinnelige filen aldri ble delt offentlig og har havnet i statsarkivet ved en feil.
Det er uansett noe galt når man må søke om å få slettet noe man i utgangspunktet burde ha opphavsretten til. Det som er galt, er altså selve avleveringsplikten.
Det er paradoksalt at Staten på den ene siden oppretter nettstedet Slettmeg.no når den på den andre siden tvinger folk til det motsatte.
Et triks fra din side kan være å alltid ta med en fast personopplysning i alt du deler offentlig, da kan du alltid kreve å få teksten slettet fra Statens arkiver hvis du senere skulle angre på hva du skrev. Vel, det er et langskudd, men hvem vet, kanskje trikset virker.
Private bøker havner i statsarkivet
Jeg hjelper privatpersoner med å skrive livshistorier som kun skal leses av deres aller nærmeste. Noen bruker det som terapi etter tragiske hendelser. Eller man er blitt pensjonist og skriver en bok om sitt liv, meningen er at kun sine egne barn og noen venner skal lese boken. Man trykker kanskje opp 10 eller 70 bøker, så har man også eksemplarer til barnebarn og oldebarn. Slike bøker rammes ikke av plikten til å sende inn kopier til Staten. Problemet er at trykkeriene sender inn kopier til Nasjonalbiblioteket uansett.
Rutinene til trykkeriene er så innarbeidet at det hjelper ikke å si fra på forhånd at boken ikke skal sendes inn til Staten. Ved slike private bøker må jeg følge opp Nasjonalbiblioteket og be om å få sendt eksemplarene tilbake. Dette er egentlig en skandaløs ordning. Tenk hvis det var slik med e-poster eller brev man sender i konvolutter. Altså at postvesenet og e-post-leverandøren automatisk sendte inn private tekster til Staten og at man måtte følge opp statsarkivet etterpå for å be om å få slettet filer som ikke skal være tilgjengelig for alle og en enhver.
Pliktavleveringen startet på 1600-tallet. Men som kjent hadde man ikke internett og printere den gangen.
Flere europeiske land innførte innleveringsplikt av bøker på 1600-tallet, det gjaldt å overvåke samfunnet for å oppdage interne fiender. Danmark-Norges første lov om avleveringsplikt kom i 1697. Den gangen var det svært få bokutgivelser. Det var heller ikke noe internett. Og det sto ikke printere i hver stue og på hvert kontor.
I dag er produksjonen av kommunikasjon på nett og på papir enorm. Daglig deler vi tekster og filmer i sosiale medier og i kommentarfelt. Loven om avleveringsplikt har gått ut på dato.
Men loven er umulig å kjempe imot, for det er så mange som har fordel av den. Alle er jo glade for å ha gratis tilgang til bøker og mange andre dokumenter helt gratis.
Sjur Jansen, forfatter og bokjordmor i Skrive Historie, 10. august 2017. Oppdatert 2. desember 2023.