Avleveringsplikten: Staten krever kopi av alt du formidler offentlig

NORSK LOV: Alle i Norge er pliktige til å levere kopi til Staten av alt de formidler utenfor sin private krets. Det skal alle innbyggere gjøre jevnlig som en rutine. Ifølge loven kan du få påtalemakten på døren dersom du ikke leverer kopier av dine artikler, blogginnlegg, bøker og youtubefilmer. 

Vanvittig byråkrati – loven om avleveringsplikt bør slettes

Norsk lov krever at du må sende syv kopier til myndighetene når du:

  • holder tale på skolen på 17. mai
  • sender nyhetsbrev til medlemmene i en forening
  • skriver en artikkel
  • utgir en bok
  • lager en nettannonse
  • har et innlegg på Facebook eller en blogg
  • importerer filmer for salg i Norge
  • sprer opptak av ditt musikkstykke
  • lager en podkast
  • distribuerer en avis
  • deler ut postkassereklame
  • lager statutter for en organisasjon
  • har plakatreklame i byen
  • …og lignende

Loven sier:

«Både fysiske og digitale dokument som er gjorde tilgjengelege for allmenta skal avleverast i inntil sju eksemplar. (…) Eit dokument er gjort tilgjengeleg for allmenta når eksemplar av dokumentet vert bode fram for sal, utleige eller utlån, eller når dokumentet på annan måte vert spreidd utanfor ein privat krins (…) gjennom framføring, framsyning, kringkasting, direktekopling e.l.»

Loven gjelder altså når du deler noe utenfor den private krets. Reglene har røtter tilbake til 1600-tallet da kongen ville ha kopi av de få bøkene som ble produsert den gangen, for å overvåke samfunnet. I dag er samfunnet svært forandret. Daglig deler nordmenn noe offentlig eller halvoffentlig ved hjelp av internett, sosiale medier, kontorprintere, trykkerier og lignende. Når Staten skal ha kopi av alt, blir det en enorm belastning på samfunnet.

Det er Nasjonalbiblioteket (NB) som skal ha alle kopiene. NB skriver på nettsidene:

«Alt som publiseres  i Norge skal pliktavleveres til Nasjonalbiblioteket. Dette gjelder uansett hvilket format publikasjonen lages i.»

Formålet er «forskning og dokumentasjon».

Har du laget en bruksanvisning eller en prisliste? Staten skal ha kopi.

Når det gjelder kommunikasjon festet på papir, er forskriftene detaljerte og sier at alt dette rammes av avleveringsplikt:

  • Bøker.
  • Rapporter, skrifter og særtrykk.
  • Tidsskrift, ukeblad, aviser, bedriftsaviser, medlemsblader og menighetsblader.
  • Brosjyrer
  • Flygeblad og opprop.
  • Rettledningshefter, kataloger og foldere, for eksempel museumsguider, utstillingskataloger og turisthåndbøker.
  • Lover, reglement, statutter og vedtekter for bedrifter, lag, institusjoner og organisasjoner.
  • Priskuranter og reklametrykk.
  • Programmer, for eksempel for idrettsarrangementer, konserter og teaterforestillinger og programmer for politiske partier.
  • Rundskriv.
  • Tabeller – for eksempel lønnstariffer.
  • Årsmeldinger, kvartalsrapporter og lignende fra bedrifter, lag, institusjoner og organisasjoner.
  • Bildetrykk, karttrykk, musikktrykk, grafiske tabeller og planer, plakater, postkort, prospekt og plansjer.
  • Dokument i blindeskrift
  • Andre allment tilgjengelige dokumenter på papir eller lignende

Blant unntakene finnes visittkort, blanketter og innbydelser. Hurra. Men prislister og sangnoter må du altså sende inn.

Når det gjelder fotografier, er reglene slik: Har du kopiert opp minst 500 eksemplarer av bildet ditt, må du sende inn syv eksemplarer til Staten, i tillegg må du fortelle om bildet:

«Med kvar sending skal det følgja opplysningar om fotograf, eigar og andre som har opphavsrettar, motiv, tid og stad for opptak og om samanhengen fotografia vart tekne i.»  

La oss si du driver en liten kafé. Du er også hobbyfotograf og har laget et postkort som du selger ved disken til turister som er innom. Det er snakk om et bilde av en solnedgang. Da skal Staten ha syv kopier. Ikke bare det, men Staten vil også vite hvor og når du tok bildene – og i hvilken sammenheng det var. Vel, da må du sende rapport til Staten:

«Jeg var på ferie i Danmark 19. juni 2005. Det er mulig det var 18. juli, for feridager går gjerne litt i ett. Svigermor og jeg gikk en kveldstur på stranden, da så vi en fin solnedgang.»

Du må også beskrive motivet. «Bildet viser en fin solnedgang med noe drivved på stranden. På bildet kan man se silhuetten av min korpulente svigermor, samt bikkja mi Tarzan som vasser etter en pinne.»

Slik er loven og forskriftene. Men det er ikke alt Nasjonalbiblioteket bryr seg om å purre på. Reglene gir NB anledning til å være fornøyd selv om for eksempel ikke alle prislistene fra en bedrift er sendt inn. Det er en rett NB har. Men den retten har ikke bedriften. Skal bedriften slippe unna med mindre arbeid, må den gå i forhandlinger med NB. Bedriften må spørre pent: «Hei, vi produserer 200 ulike prislister hvert år, er det greit at vi sender inn kun 35 prislister til dere?»

En annen mulighet er at bedriften sitter musestille og ikke sender inn noen prislister i det hele tatt. Kanskje NB ikke oppdager at det mangler prislister fra denne bedriften. Men denne fremgangsmåten er egentlig ulovlig, bedriften skal nemlig sende inn kopier av alt den sprer utenfor den private krets.

Alle i Norge kan kikke i Statens superarkiv over tvangsinnsendte dokumenter

Ved å møte opp i lokalene til Nasjonalbiblioteket kan vi alle søke i arkivet og få frem dokumentene på skjermen. Delte naboen ut et politisk flygeblad for 30 år siden? Det skal ligge i arkivet. Lagde han et program for en teaterforestilling i borettslaget i fjor? Det skal ligge i arkivet.

Ikke alle papirdokumenter er skannet og digitalisert ennå, men det er bare et spørsmål om tid. Staten har heller ikke maktet å drive inn kopi av absolutt alt som nordmenn har formidlet til nå. Det er ikke sikkert du finner naboens 30 år gamle lokale politiske protest. Men arkivet vokser dag for dag, Staten tar også kopi av alt som har no-adresse på nettet.

En del grupper i samfunnet har tilgang til arkivet direkte fra sine egne PC-er, det gjelder for eksempel en del studenter.

Staten skal ha kopi hvis du filmer deg selv mens du spiller

Staten skal også ha kopi av dette:

  • dataspill (selv om bare en liten del av spillet er utviklet i Norge)
  • internettspill (med eller uten pålogging)
  • apper til telefoner og nettbrett

Regjeringen vil justere forskriftene, i høringsutkastet står det at Staten skal ha kopi også hvis du filmer deg selv mens du spiller. Det gjelder hvis du legger filmen ut på Youtube eller lignende, da må du altså sende kopi til Staten, ellers blir du lovbryter. Regjeringen (Høyre/Fremskrittspartiet) skriver:

«Når det gjelder enkeltbrukeres videopptak av faktiske spillopplevelser, antar departementet at disse vil fanges opp i den grad slikt gjøres allment tilgjengelig. I denne sammenheng vil både nettinnhøsting, men også avleveringsplikt for levende bilde, spille en rolle.»

Når du som tenåring har lagt ut filmer av deg selv som spiller spill, kan det hende du vil slette dem fra Youtube når du begynner å søke jobber. Men det hjelper ikke å slette, for Staten har tatt kopi.

Hva er ikke omfattet av loven om pliktavlevering?

Dagens forskrifter har to unntak:

  • Dersom dokumentet/filen er laget i Norge, men er ment for et utenlandsk publikum.
  • Dersom dokumentet/filen brukes i undervisning eller foredrag.

I tillegg sier forskriftene at NB selv kan bestemme unntak «når særlege grunnar talar for det».

NB har for eksempel bestemt at nyhetsbrev som kommer via e-post, ikke rammes av pliktavlevering – enn så lenge. Nyhetsbrev på papir er noe annet.  I svar til meg skriver NB at: «Nyhetsbrev i trykt form innlemmes i NBs samlinger.»

Du kan få bøter dersom du ikke sender inn kopier. Eventuelt banker påtalemakten på døren.

Loven sier at de som ikke sender inn kopier, kan få bøter. Forfattere kan også bli kastet ut av ISBN-registeret, det sier Nasjonabiblioteket i e-post til meg. Forfattere kan dermed bli fratatt muligheten til å få strekkoder til nye bøker, noe som gjør det nær umulig å få solgt bøkene i butikker og bokhandlere.

Ikke nok med det, du kan få påtalemakten på døren hjemme:

«§ 7. Inndrege dokument. Kongen kan påleggja påtalemakta å syta for avleveringa, dersom avleveringspliktig dokument vert inndrege.»

Eksempel: Du holder en 17. mai-tale på skolen og deler ut teksten til en håndfull foreldre som gadd å møte opp i gymsalen. Talen er spredd utenfor den private krets og skal innleveres til Staten. Nasjonalbiblioteket får nyss om at du holdt en tale og krever at du sender inn kopier av teksten til dem, eventuelt lydopptak. Men du nekter.

Da kan Nasjonalbiblioteket kontakte påtalemakten. Med makt kan noen komme hjem til deg for å lete etter en sammenbrettet kopi av 17. mai-talen i dressen din eller for å ta beslag i PC-en.

«Ha ha, det vil aldri skje!» kan du hevde, mitt eksempel er for ekstremt. Ja, i praksis har det vist seg at Nasjonalbiblioteket bare truer og ikke gjør alvor av truslene – til nå. En ny ledelse ved Nasjonalbiblioteket kan gå inn for å utnytte lovens maktmuligheter.

Loven om avleveringsplikt er for omfattende. Reglene bør ikke inneholde tvang og bøter.

Det er fint med museer som samler inn noen eksemplarer fra ulike epoker eller områder. Det er også fint med forskning. Men ordningen med avleveringsplikt til Statens nasjonale arkiv er alt for omfattende, for den rammer alle nordmenn daglig.

Skal man finne ut hvordan reklameplakatene eller prislistene så ut på 1970-tallet, behøver man ikke ha tilgjengelig alle reklameplakater og alle prislister fra 1970-tallet. Loven behøver derfor ikke kreve at alle nordmenn må sende inn kopi av alt de deler offentlig eller halvoffentlig i små eller store sammenhenger. Loven burde kun sikre at noe blir tatt vare på for ettertiden.

For eksempel Roald Amundsens slededagbok finnes i dette superarkivet. Men den er ikke drevet inn i arkivet med pisk og tvang, Staten fikk dagboken i gave i 1940.

Skal man argumentere for eller i mot et slikt kjempearkiv, er det viktig å skille mellom:

1) Gaver/frivillighet
2) Hva som er gått ut på dato når det gjelder rettigheter
3) Tvang

Loven om avleveringsplikt handler om tvang. Og det er snakk om tvang som gjelder alle innbyggere i Norge daglig.

Det er ikke slik at forskning blir umulig uten tvang. Forskere kan forske i arkiver som er basert på gaver og frivillighet. Mange synes det er stas å havne i Nasjonalbibliotekets søkbare arkiv og sender inn kopier frivillig. Det er unødvendig å bruke tvang og trusler, arkivet blir stort nok uten.

Nasjonalbiblioteket er ikke som en del andre etater som kan utstede bøter selv, NB må i tilfelle gå til rettsak mot deg for at du skal få bot for å ikke ha levert kopi av nyhetsbrevet som du sendte til medlemmene av hobbyfiskerforeningen i bygda.

På telefon svarer NB meg at det aldri har vært ilagt bøter, man har heller aldri overlatt en sak til påtalemakten. Med andre ord: I manns minne har det aldri vært en eneste cowboy-roman, eller en prisliste for messingsmuttere, eller et foto fra en dansk strand, eller en bruksanvisning for en støvsuger, som har vært så viktig at man har benyttet lovens kraftige midler.

Det indikerer at det finnes egentlig ikke noe som er så viktig at vi behøver denne loven. Kan vi ikke da bare slette loven? Hvorfor skal vi ha en lov som stempler alle nordmenn som kriminelle?

Er avleveringsplikten i strid med Grunnloven?

Skal du være lovlydig, må du altså sende inn rapport til myndighetene nesten ukentlig over hva du har delt av kommunikasjon utenfor din private krets. Når man krever dette av alle innbyggere og alle bedrifter, innebærer enorme kostnader for samfunnet. For en del av oss blir kostnadene konkrete fordi vi forsøker å selge det som myndighetene tar beslag i.

For min egen del blir jeg oppdaget av Staten når jeg har skrevet en bok som jeg registrerer i ISBN-registeret for å få strekkode. Da får jeg e-post med krav om å sende fra meg håndfull bokeksemplarer som jeg kunne ha solgt til full pris. Tar man med porto og forsendelse, eksproprierer Staten 2000 kroner av meg – hver gang jeg utgir en bok.

Ifølge Grunnlovens paragraf 105 skal man ha full erstatning dersom Staten tar rørlig eller urørlig eiendom. Når man leser Grunnloven rett frem uten være jurist, er avleveringsplikten i strid med Grunnloven. En jurist kan sikkert forklare hvorfor Grunnloven ikke gjelder når Staten tar bøker.

Nasjonalbiblioteket sier til meg på telefon at det er mulig å søke om å få noe av utgiftene dekket, hvis man er en liten utgiver. For eksempel hvis man er en pensjonist som har tatt opp lån for å trykke en bygdebok i 100 eksemplarer, da svir det når Staten skal ha syv eksemplarer gratis.

Men hvorfor må reglene være slik at pensjonisten må stå med lua i hånden og sende inn søknad om å få tilbake sine egne penger for de syv bøkene? Hvorfor skal Staten avgjøre på skjønn hvilke få personer eller forlag som skal få dekket utgiftene? Kan ikke heller Staten betale for de syv bøkene i første omgang? Det sier i alle fall Grunnloven om annen rørlig eiendom.

Et statlig spionprogram kan få ned utgiftene

Mange privatpersoner og bedrifter sender ikke rutinemessig inn alt de deler offentlig eller halvoffentlig, for de kjenner ikke til denne loven. Enn så lenge slipper mange av dem billig unna. I morgen kan Nasjonalbiblioteket bestemme seg for å stramme inn praksis.

Skal loven virkelig oppfylles, må alle nordmenn ha et statlig spionprogram installert på sine PC-er og telefoner. Alle tekster, bilder og filmer som deles utover den private krets, sendes så automatisk videre med kopi til Nasjonalbiblioteket. Synes du dette høres ille ut? Det er nettopp dette loven krever av deg i dag. Det er bare det at uten spionprogrammet, så må du sende inn alt manuelt.

Følelsen av å miste ytringsfriheten

Når Staten skal ha kopi av alt, får jeg følelsen av at jeg ikke kan ytre meg fritt, jeg føler meg overvåket. For å ta en sammenligning: Det er lov med overvåkningskameraer, men man forsøker å begrense bruken av dem. Det er regler for å slette opptak etter en viss tid. Men noe annet er det altså med alt som skrives, synges eller filmes i Norge, her har vi alle plikt til å videresende til et nasjonalt arkiv.

Tenk hvis det samme ble gjort med overvåkingskameraene, gjerne begrunnet med «forskning og dokumentasjon». Ja, hvorfor ikke ha et nasjonalt arkiv med alle overvåkningsfilmer? Du gikk jo der på fortauet i full offentlighet, ikke sant? Og inne på restauranten var du ikke akkurat sammen med kun din private krets, var du vel? Så hva er problemet? Har du noe skjule?

Det er lett å søke opp filmen fra Storgata 5. august 2017 kl 1730. Din venn vet at du spiste middag i nærheten i anledning en bursdag, men hvem gikk du hjemover med? Parkerte du ulovlig? Studenter og forskere kan få full tilgang til arkivet, alle andre har tilgang ved å møte opp i Nasjonalbibliotekets lokaler. Dette er en kjempeidé, er det ikke?

For vi må jo kunne forske og dokumentere, ikke sant? Vi må drive viktig forskning på bevegelsesmønstre på fortau, antall mennesker som krysser gatene, endring av kroppsspråk og butikkvinduer, og da er vi nødt til å få tak i alle overvåkningsfilmer, alle dager, alle år, må vi ikke?

Eller hva med alle bærplukkere? Bør ikke også Mattilsynet kunne drive forskning og dokumentasjon? Bærenes DNA påvirkes av ytre miljø, her er det masse viktig forskning som venter på oss. Jeg foreslår at alle bærplukkere må sende inn syv bær hver gang. Bærplukkerne må i tillegg rapportere i hvilken anledning de plukket bær, hvem som deltok i plukkingen, hvor bærene ble plukket, samt dato og andre nyttige opplysninger.

Du plukker bær kanskje bare én gang i året, avleveringsplikt av bær er en mye mindre belastning for deg og samfunnet enn å måtte sende inn kopi hver gang du har delt kommunikasjon. Reagerer du negativt mot bærplikten, bør du reagere negativt mot kopiplikten.

En nemnd på tre personer skal bestemme om din fil kan bli slettet fra Statens tvangsarkiv

La oss si at du for 30 år siden trykket femti eksemplarer av et hefte. Du rakk å dele ut ti eksemplarer før du oppdaget at heftet inneholdt en del faglige bommerter. Teksten kunne også misforstås til det motsatte av hva du egentlig mente. Derfor delte du ikke ut flere. Men den gangen sendte trykkeriet inn kopier til Nasjonalbiblioteket. Derfor ligger det vesle heftet nå digitalt tilgjengelig for alle. Nett-trollene, studentene og andre skal mates av Staten.

Da kan du spørre en nemnd om å få slettet heftet fra arkivet, ifølge det nye forslaget til Regjeringen. Men nemnden er ikke nøytral, den ligner på de gamle klagenemndene i bankene, der satt det bankfolk. Riktignok kommer en av personene fra Datatilsynet, men de to andre kommer fra Kulturdepartementet og fra Nasjonalbiblioteket. De to siste vil antagelig kjempe for et størst mulig statsarkiv og minst mulig sletting.

Antagelig vil du heller ikke få støtte fra Datatilsynet, for der er man mest opptatt av personopplysninger ifølge deres høringssvar. Det er nemlig fare for at når man sender inn vanvittige mengder med filer og dokumenter til NB, vil det uheldigvis følge med personopplysninger som arkivet ikke skal ha, disse må man få anledning til å slette i etterkant, mener Datatilsynet. Greit nok, men det kan finnes andre ønsker om å få slettet filer fra arkivet.

Det er uansett noe galt når man må søke om å få slettet noe man i utgangspunktet burde ha opphavsretten til. Det som er galt, er altså selve avleveringsplikten.

Det er paradoksalt at Staten på den ene siden oppretter nettstedet Slettmeg.no når den på den andre siden tvinger folk til det motsatte.

Regjeringen foreslår forresten også at det er skal være ulovlig å ta kopi av det som vises frem digitalt i Statens arkiv. Men det hjelper lite. For det er bare å skrive av eller ta bilde av skjermen med telefonen eller ta «print screen».

Skal Staten ha kopi av feriefilmene dine?

Høringsforslaget fra Regjeringen nevner filmer som privatpersoner og profesjonelle legger ut på Youtube, Vimeo eller andre elektroniske kommunikasjonsnett: «(…) det er viktig at forskriften fanger opp også avlevering av slike.»

Men du skal slippe å sende inn kopi av feriefilmene dine: «(…) avgrenset til arbeider som er lagt ut på nettet med kunstneriske, kommersielle eller allmennopplysende formål.»

Altså: Har du filmklipp fra stranden, skal du ikke sende inn til Staten. Men driver dere med sang eller dans i ferien, da inneholder opptakene dine på Youtube noe kunstnerisk, og da må du sende inn kopi.

Det samme gjelder hvis du formidler noe allmennopplysende på Youtube, for eksempel viser hvordan man bygger terrasse, da må du sende inn kopi til den norske stat.

Er du en blogger som har delt en film fra ferien, kan det kanskje ses på som noe kommersielt, det er jo en slags reklamefilm for bloggen, ikke sant? Da må du sende kopi til NB selv om filmen kun er fra en fjelltur med barna.

Forskjellen på reklame, kunst og ferie, må diskuteres fremover, avgrensingene må kanskje avgjøres av rettsvesenet. Eller av de tre i Regjeringens nye nemnd.

Staten skal ha kopi selv om du har passordbeskyttet nettsidene dine

Loven sier: «Digitale dokument som er verna med passord, skal ikkje samlast inn eller avleverast. Unnataket er dei tilfella der det passordverna dokumentet ville ha vore omfatta av avleveringsplikt om det vart utgjeve i eit anna format.»

Det betyr at artikler bak betalingsmuren til aviser, bloggere og forfattere må sendes til Nasjonalbiblioteket. Det samme gjelder e-bøker som er sikret med passord og der alle kan få oppgitt passordet mot betaling.

Betaling eller ikke, det spiller egentlig ingen rolle. Alt som er passordbeskyttet, og som flere enn din private krets tilbys passord til, skal Staten ha kopi av.

Noe annet er det med forsikringspapirene og e-postene dine som du har sikret med passord i skyen, de skal ikke avleveres.

Jeg spurte NB om jeg rammes av reglene dersom jeg utgir en e-bok formet som en nettside ved hjelp av html-koding og ikke som e-bok-fil som folk laster over til sin egen maskin, og at jeg videre beskytter denne nettsiden med passord. Svaret var at jeg slipper ikke unna. Jeg må egentlig ta kopi av teksten og sende den på e-post til NB slik at den havner i deres arkiv.

Jeg spurte så om tekster som skrives i Facebook-grupper. Statens nett-roboter klarer ikke å melde seg inn i alle grupper for å ta kopier. Må jeg sende inn alt jeg skriver i slike grupper? NB svarte slik: «Tekstfiler på åpne Facebook-grupper: I dag blir ikke slike sider tatt vare på av Nasjonalbiblioteket. Dette kan endre seg i framtiden.»

Det er altså bare snakk om hvilke ressurser NB får tildelt. Alt skal egentlig samles inn. Om noen år blir det slik: Du er litt ivrig på Facebook og kommer med en slengbemerkning som du angrer på og sletter tre dager senere. Den vil  likevel for alltid ligge i Statens arkiv.

Jo da, det kan hende at noen andre også tok kopi, slik er det med nettet. Men med ordningene fra Staten, med pliktavlevering og statlig innhøsting av nettsider, er man mye sikrere på at det finnes søkbar kopi av din uheldige bemerkning som du forsøkte å slette.

Når flere får høre om Statens superarkiv og avleveringsplikten som gjelder oss alle, vil kanskje noen velge å holde seg unna samfunnsdebatten.

Forskjellen på pliktavlevering og Google

Google får ikke tak i ting som er passordbeskyttet. Men som norsk borger må du levere kopi til myndighetene selv om du har passordbeskyttet nettsiden.

Google har startet skanning av mange bøker, men driver ikke med skanning av alt som finnes på papir, slik som politiske flygeblad eller medlemsbladene til foreninger eller postkortet som den vesle kafeen selger. Google lager heller ikke kopier av norske TV-programmer eller podkaster, så langt jeg vet. Det finnes heller ikke representanter fra Google på alle 17. mai-fester, gudstjenester og åpne foreningsmøter der det vises filmer og holdes taler.

Norske myndigheter krever derimot at du leverer kopi av alt som deles offentlig uavhengig av kanal. Statens superarkiv er altså ikke det samme som en statlig variant av Google.

Men en del likheter er det. Akkurat som Google, driver Staten innhøsting av åpne nettsider til sitt arkiv.

I 2015 kopierte Staten 7,7 milliarder filer til lagring i sitt arkiv, ifølge årsmeldingen til Nasjonalbiblioteket.

La oss si at du tilhører en minoritet i samfunnet, og så begynner fæle grupper i samfunnet å banke opp alle som er som deg. Derfor sletter du bloggartikler som avslører hvilken minoritet du tilhører. Det finnes grep som gjør at artikkelen din også forsvinner fra Google, det gjelder også bufrede versjoner. Men det hjelper bare litt å slette fra nettet, for Statens arkiv har kopi.

Det er nettopp dokumentasjon som er et av poengene med arkivet, derfor får du neppe innvilget en søknad om å slette. De tre personene i Statens arkivnemnd kommer til å sitte med stor makt. Hvor skal grensene gå? Hvilke argumenter vil være gode nok overfor nemnden? Holder det at du blir spyttet etter? Eller må du også bli banket opp før du får et ja fra nemnden?

Hva ligger egentlig i ordene «forskning og dokumentasjon»? Skal dine 20 år gamle bloggartikler eller leserinnlegg kunne hentes frem i rettssaker eller ved etterforskning? På telefon til meg sier NB at etaten ikke aner hva folk egentlig bruker arkivet til, bortsett fra noen få som søker om en kontorplass hos NB for å drive forskning.

Nye forskrifter til pliktavlevering skal gi Staten enda mer makt

Forslag til nye forskrifter har vært ute på høring, men Regjeringen har ikke landet saken. Ny forskrift til pliktavleveringsloven er tidligst på plass 1. januar 2018, ifølge e-post fra Nasjonalbiblioteket.

Regjeringen foreslår å gi mer makt til Staten. Et av forslagene er at Nasjonalbiblioteket skal kunne produsere nye eksemplarer, gjerne i andre formater enn originalen, dersom boken eller filmen er utsolgt og opphavspersonen ikke har planer om ny produksjon.

Det er rimelig frekt. Det kan være gode grunner til at opphavspersonen ikke vil trykke opp flere eksemplarer. Opphavspersonen mener kanskje kvaliteten er for dårlig, eller at teksten kan misforstås til det motsatte, eller så vil opphavspersonen ikke lenger stå inne for synspunktene. Da burde det være lov å si: «Nei, nå vil jeg ikke trykke opp flere av denne boken eller heftet. Det får holde med de eksemplarene som finnes i omløp allerede.» Men Statens tvang skjer altså i to steg: 1) Staten tvinger opphavsmannen å sende kopi til Staten. 2) Staten bruker denne kopien senere til å produsere nye eksemplarer, kanskje mot opphavspersonens vilje.

«Inhabile» høringsdeltakere

Man kan ikke spørre narkoselgere om hvordan nye narkotikaregler bør være. Men slik kan det være i høringsrunder. I høringssvarene ser man for eksempel at bibliotekene ikke tenker på dem som må levere fra seg kopier. Norsk bibliotekforening foreslår for eksempel at Nasjonalbiblioteket fritt må kunne bestemme hva som må leveres av metadata.

Det betyr at alle i Norge oftere må forklare under hvilke omstendigheter teksten, filmen eller podkasten ble laget. Eller at metaopplysninger som ligger inne i filene også skal leveres. Inne i en tekstfil kan det for eksempel ligge opplysninger om hvem som har redigert filen og hvor mange ganger den er redigert. Inne i en bildefil kan det ligge opplysninger om blenderåpning, kameramerke, klokkeslett og GPS-posisjon.

Det er ikke godt å vite hva Bibliotekforeningen tenker på når den ønsker mer metadata, men foreningen er i alle fall ikke på din side når man anbefaler at Nasjonalbiblioteket fritt skal bestemme hva du må levere av metadata.

Har Regjeringen i det hele tatt spurt kvinnen i gata? Eller den lokale idrettsforeningen? Eller den vesle snekkerbedriften? Nei, det ser ikke slik ut i listen over dem som ble invitert til høringsrunden.

Pliktavleveringen startet på 1600-tallet. Men som kjent hadde man ikke internett og printere den gangen.

Flere europeiske land innførte innleveringsplikt av bøker på 1600-tallet, det gjaldt å overvåke samfunnet for å oppdage interne fiender. Danmark-Norges første lov om avleveringsplikt kom i 1697. Den gangen var det svært få bokutgivelser. Det var heller ikke noe internett. Og det sto ikke printere i hver stue og på hvert kontor. I dag er produksjonen av kommunikasjon på nett og på papir enorm. Daglig deler vi tekster og filmer i sosiale medier og i kommentarfelt. Loven om avleveringsplikt trenger ikke mindre justeringer slik Regjeringen legger opp til. Loven har gått ut på dato.Sjur Jansen tekstforfatter og kommunikasjonsrådgiver

Sjur Jansen, forfatter og journalist i Skrive Historie, 10. august 2017.